Avskjed med Sète...
...og leiligheten min i "31 Villaret Joyeuse".
Alt var klart for avreise kvelden i forveien, så det var bare en liten støvsugerrunde, før Christian kom og hentet oss i ellevetida. Koselig av han, så fikk vi sagt skikkelig farvel også! Alt var i rute i dag, både toget og trikken,...og flyene! Så vi fikk svært god tid på flyplassene, både i Montpellier og i Amsterdam. En morsom detalj, forresten... Jeg visste jeg kunne ha med en 23 kilos koffert, og var veldig spent på om jeg måtte pakke litt om på flyplassen. Syntes den var tung, men hvor tung?? Veide den for mye, kunne jeg putte noe over i sekken. "Hvor mye veier den?" sa jeg. "22, 8 kilo", svarte mannen smilende! Kanskje har jeg fått en viss "vektfølelse" etter så mye farting? Jeg slapp i alle fall å pakke om, og kofferten ble ekspedert helt fram til Stavanger. En befriende følelse å se den klatre oppover på samlebåndet på MPL- flyplassen, for da hadde jeg 22,8 kilo mindre å passe på!
Forresten, jeg liker flyplasser! Jeg nyter alltid den tida jeg får der... både til å lese, til å handle litt til dem der hjemme, og ikke minst til å betrakte menneskene som farter hit og dit. En kan gjøre seg mange tanker om hvem de er, hvor de skal, og hvorfor de er nettopp her... ;-)
AF Flight/KL 1205 landet i Stavanger nøyaktig på tida klokka 22.40, og den tunge kofferten dukket etterhvert opp på samlebåndet i SVG! Logistikken fungerer ... som regel!
Jeg fikk forresten et håndfast møte med høsten her hjemme, for det var en sur fornøyelse å stå og vente på at Arne skulle komme med bilen fra P8! Vannrett regn gjorde det umulig å bruke paraply.. Det er langt til P8 fra terminalen, men vi kom oss både trygt, og ikke altfor våte hjem! Gjett om det føltes herlig å låse seg inn døra der hjemme!! Ingen tvil: "Borte bra, men hjemme best!"
Så nå er også dette kapitlet av mine "franske eventyr" over. Jeg er både glad og takknemlig for at jeg fremdeles har helse (og lyst!) til å gjøre slike stunt, og satser på at det kan bli flere.... men ikke ennå på en stund!
Hva jeg tenker på her jeg sitter med mine nesten 5000 (!) bilder fra en eventyrlig høst i det landet jeg er så glad i? Først og fremst er det møtet med menneskene! Jeg har møtt så mange, og de har på ulikt vis både støttet meg og hjulpet meg. Ikke minst har jeg fått hjelp til å bli bedre i dette nydelige språket! Likevel er jeg litt frustrert over at det ikke "sitter bedre", etter så lang tid... Jeg tror nok at "læreren" i meg gjør ting vanskeligere enn nødvendig.. Jeg vet at aksenten min er god, (den får jeg faktisk mye skryt for, og kanskje er det grunnen til at de tror jeg er mye flinkere enn jeg er?), og jeg leser ganske flytende. Men jeg er altfor redd for å si noe feil, bruke feil tid av verbet, ikke finne rett ord. Så stopper jeg opp, der jeg i stedet kunne "plapret i vei"! Akk ja, men jeg gir ikke opp! ;-)
For å minne meg selv på alle dem som har hjulpet meg denne høsten, vil jeg nevne noen få. Det er likevel mange flere.... Blant annet mange hyggelige mennesker jeg møtte, mer eller mindre tilfeldig. Det er Elisabeth og mannen (gartnerparet på slottet), og ansatte på barer og kaféer. Det er bibliotekaren på Mediateket i Sète, og den hyggelige damen jeg pratet med på vaskeriet en torsdag. Det er Naty, som jeg traff flere ganger i Sète, og det er "kameraten min", som jeg ikke vet navnet på(!), men som var en usedvanlig spennende mann å snakke med. Kunnskapsrik og interessant! Bilde på Dag 69! ;-) Det er vertsfolket mitt, Christian og Martine, som la alt til rette for at oppholdet skulle bli vellykket. Og det er ikke minst Odile, en nydelig eldre dame fra Paris, som "dere traff" på Dag 83!
Men noen er viktigere enn andre:
Først og fremst er det Alain og Isabelle, der nord på slottet i Beaumont les Autels. Høsten hadde ikke vært den samme uten dem! Fantastiske mennesker! Men at jeg i det hele tatt havnet på dette unike stedet, er nesten en historie i seg selv. For det er datteren, Agnès jeg kan takke for det! :-)
Slik gikk det til: Jeg gikk på franskkurs her i Stavanger i vår, og Agnès var læreren min. Så hadde det seg slik at jeg hadde skrevet en e-post, som jeg ville sende til noen av mine venner i Frankrike, for å spørre om de kjente noen som leiet ut en leilighet, eller et rom denne høsten. Jeg spurte Agnès om hun ville lese gjennom mailen, for å se om det var ok å sende den slik. Uken etter sier hun: "Jeg skal hilse fra mine foreldre og si at, dersom du ønsker det, kan du få bo i huset deres, så lenge du vil. De er der i helgene, men bor ellers i hovedstaden. Huset ligger 10-12 mil sørvest for Paris, i en liten landsby som heter Beaumont les Autels. Det er egentlig ikke et hus, men et slott.... Hvis du går inn på Google Earth, kan du se hvordan det ser ut."
Som sagt, så gjort.. og i slutten av august, og i hele september fikk jeg altså bo i et autentisk, fransk slott! Det er jo i seg selv en uforglemmelig opplevelse, men at det ble såå fint på alle måter, skyldes disse to! Jeg er dem evig takknemlig! :-)
I sør er det Chantal og Jean Louis i Pezenas som jeg har mest å takke for. :-) Både hjelpsomme og gjestfrie, herlige, levende mennesker, som det var en fryd å snakke med! De snakker ikke engelsk, så der var det bare å "hive seg utpå"! Det var de som hjalp meg med å finne et sted i Sète, gjennom venners venner. Det var de som hentet meg på stasjonen, og kjørte meg til "studioet" mitt. Jeg var i Pezenas flere ganger, og Chantal kom til Sète og besøkte meg der. Rart å tenke på... disse to møtte jeg på pilegrimsturen i Pyreneene for to år siden. Før det ante jeg ikke verken hvem de var, eller hvor de bodde, ikke en gang at de eksisterte... nå har jeg fått to gode venner for livet. "Livet er ikke det verste man har!"
Patrick og Lucette i Saint Lys (sør for Toulouse) er to andre som jeg skylder stor takk! Patrick er også en "pilegrimsvenn". Mine to venner, Marte og Elisabeth møtte ham på Pilegrimsveien sørover fra Toulouse for flere år siden, og det har blitt flere hyggelige møter med ham og Lucette senere. Interessant å være på besøk hos dem, samtidig som det var boklansering av boka hans "Soldat Frédéric Julien Dédébat. Fusillé pour example". Ei bok om en soldat fra 1. verdenskrig, som ble henrettet fordi han nektet å utføre ordre. Fransk TV og radio holdt på hele den ene dagen med opptak, så Lucette og jeg tok oss en lang tur mens vi ventet! Så fikk jeg i samme slengen møte enda noen hyggelige mennesker, hennes sønn Franck og familien hans. :-)
Men nå er det på tide å snu den siste sida i denne bloggen, "Frankrike høsten 2016". For min egen del har det vært både kjekt og nyttig med disse daglige epistlene. De skal bli til et album, som jeg kan glede meg over "når nettene blir lange, og kulda setter inn!" Vet ikke om jeg hadde vært fullt så flink til å følge opp hver dag, hvis jeg ikke visste at det var noen der hjemme som gledet seg til å "følge meg på ferden". Så takk for følget, til dere alle!
Ps. Ikke godt å vite... kanskje blir det en ny blogg, et annet år? ;-)
