Litt plunder på turen ble det i dag, men det ene løste jeg kjapt. Hadde jo kjørt langt dagen før, og før jeg visste ordet av det, lyste det rødt på bensinmåleren! Da er jo gode råd dyre... så jeg lette med lys og lykte etter en bensinstasjon. Og som regel ordner det meste seg, hvis en tar det med ro. Og ganske riktig, der var det en stasjon... men på feil side! Snudde i nærmeste rundkjøring, og så var DEN saken løst! Verre var det med GPS’en, den som har fulgt meg trofast hele veien fra flyplassen, gjennom Paris, og helt ned hit. Men da jeg nærmet meg Toulouse...var det ingen veier på kartet! Men jeg hadde da vitterlig oppdatert kartene før jeg reiser hjemmefra? Vel, jeg er sjelden tapt bak ei vogn (og takk for det!), så jeg brukte Google Maps og iPhonen i stedet. Men da ble det jo lite bilder på veien.... Synd, for det var både det ene og andre fotomotivet som forble nettopp det: fotomotiv!
Målet nådde jeg nå uten den store GPS’en, og klokka 11 kjørte jeg glad og fornøyd inn i rue de Lamasquère, og ringte på hos Patrick. Han var glad for å se meg, og jeg for å se han!
De har en gedigen hage, og der er både svømmebasseng, grønnsakshage ...og høns! Han viste meg stolt alt sammen, til og med en due som en dag hadde kommet dalende, bokstavelig talt fra himmelen! Og her i huset har de omsorg for alle som kommer i deres vei, så når dua var litt pjusk en kveld, hva var da mer naturlig enn å gi den «intravenøs» medisin? Jeg holdt dua i fanget, og Patrick ga den antibiotika gjennom munnen, via ei lita sprøyte! (Og dagen etter var den mye bedre!;-) Og hva er så dette, spurte jeg Patrick, da jeg så en liten «trapp» ned i svømmebassenget. Jo, den er for pinnsvinene, sier han! Når de ramler ned i bassenget om natta, klarer de ikke å komme seg opp igjen, men med denne ille stigen, så klarer de seg fint! Snakk om løsningsorientert dyrevenn!
Men dagen var jo ennå ung, selv etter en koselig runde i hagen, og han inviterte like godt på lunsj i Toulouse! Først bil, så metro, så til fots et stykke, og der var midt i «Occitan-land!» En assosiasjon som Patrick er ivrig medlem av, som tar vare på den occitanske arv og historie. Etter en herlig lunsj i «borggården» der, fikk han låne nøkkel til tårnet. Og der «on the top of the town», fikk vi et fantastisk utsyn over Toulouse. Virkelig et imponerende syn!
Tida går fort i godt lag, men vi rakk også en tur innom den flotte, store basilikaen Saint-Sernin. Imponerende på alle måter, og interessant å ha en kompetent guide, helt for meg selv!
Vel hjemme i St. Lys, viste Patrick hvilken eminent kokk han er, så den middagen kommer jeg seint til å glemme! Her ble det servert aperitiff, forrett, hovedrett og dessert, ....alt perfekt tilberedt...og med god vin, selvfølgelig! (Av forståelige grunner er det godt at jeg ikke er her hver dag! 😉)
Etter denne flotte dagen og kvelden var det ekstra deilig å krype til køys i senga på det koselige gjesterommet, som Lucette hadde laget så fint i stand! Her mangler ingenting!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar