SYKKELTUR PARIS-SJPP. Dag 14, 11/9:

Tidlig frokost sammen med Sylvie, etter en god natt i "pilegrimsseng"! Claude var allerede ute av huset og på jobb... Klokka seks! Fikk en rolig start på dagen, for jeg ventet en times tid, etter at Sylvie hadde kjørt. Ingen vits i å haste av gårde i grålysninga, så lenge jeg bare hadde knappe 6 mil foran meg...Tenkte jeg! Men maken til vind som jeg fikk siste del av turen, tror jeg neppe jeg har opplevd før.....måtte eventuelt ha vært i Danmark sammen med Jorun i 2014! Jeg sto omtrent stille i blant, og snittfarta var omtrent gangfart! Ikke noe særlig å skrive hjem om, med andre ord!
Ikke alltid lurt å følge råd fra lokale folk, det fikk jeg erfare de siste to milene av etappen i dag. For på den baren jeg tok meg en kaffe, (men .....IKKE....spiste , for de hadde ikke så mye som en croissant, og alt var stengt i den landsbyen på en mandag!) spurte jeg hvilken vei som var smartest fram til Courcelles. De var enige om at DEN veien var best.. Men de hadde nok aldri syklet den veien, med stiv kuling rett i mot!;-) Men jeg slet meg nå sakte, men sikkert mot målet, og ble tatt i mot med åpne armer av en hyggelig, ekte "pilegrimsdame", Marie Jeanne.

Et innholdsrikt hus, med en "innholdsrik" dame! 

Hun hadde innredet en flott "refuge pour pelerin(e)s", med alt utstyr en pilegrim trenger for natten!

Hyggelig velkomst, på vegg.....

 .....og på bord.

Til og med på do var det "pilegrimsutsmykning"!

Interessant dame å snakke med, og vi hadde virkelig en utbytterik kveld, både hun og jeg! Hun tok meg med til den likke kirka i landsbyen, for det er hun som er "vaktmester", og har i oppgave å låse for kvelden. Akkurat da vi var i ferd med å gå ut, begynte kirkeklokkene å ringe, og jeg ble plutselig 10-12 år igjen.... Da vi bodde i presteboligen i Molde (vegg i vegg med selve kirka), fikk jeg nemlig lov til å være med pappaen min i klokketårnet og ringe til gudstjenste. Etterhvert som jeg ble "flinkere", fikk jeg til og med lov til å ringe helt alene! Det var kjempestas, og jeg kjenner ennå den følelsen når jeg dro i de tykke tauene, og klokkene kimte over hodet mitt! Når klokkene skulle stoppes, måtte jeg stå på en stol, henge meg i tauet, og så hoppet ned på golvet. Det var nemlig viktig å unngå "etterslag" (i følge min far!) Tenk å være liten, og få lov til noe slikt! Ikke rart jeg husker det, som det var i går!

Nå begynner jeg å få så pass tak i språket at jeg kan snakke om mer enn "vær og vind", ...det er jo DA samtalene blir interessante. Så kvelden gikk som en røyk, både med god middag, god vin.....og altså god samtale. Likevel....veldig godt å få lagt seg! (Uten nett, og nesten uten mobildekning!)